Å bli gammel er ikke moro! Det er heller ikke moro å se noen man er glad i bli gammel!
Verdens snilleste dame nærmer seg 92 år og blir nå jevnlig separert fra sin ektemann gjennom 68 år. Hun blir søkt inn på "avlastning" på ulike eldresenter, alt etter hvor det er en ledig plass. Hun flyttes fra ett sted til et annet, og blir for hver gang mer forvirret. Hver gang rekker hun så vidt å finne en slags rytme, en slags ro i sjela, før hun på nytt blir flyttet.
Mine besteforeldre ble i år, i en alder av 91 og 94 år, nødt til å flytte fra huset og heimen hvor de hadde opplevd så mange gode minner. De fikk dele en liten leilighet, "seniorbolig", med ett soverom, kjøkken, stue og bad. Pleiere var tilgjengelige og kom innom hver dag. De fikk levert ferdig mat, som de varmet selv. Oppvasken var liten, de hadde tv og sine ting. De bestemte selv når de ville spise og når de ville sove, og kunne ta i mot litt besøk. Alt var på ett golv og det var heis om de skulle ønske en tur ut.
Det siste halve året er min bestemor blitt dårligere til å huske, og roter med blant annet tid og navn. Hun ble for slitsom for sin mann på 95, han ble maset på 24/24, 7/7, og fikk ikke sove i og med at hun ble døgnvill og ikke skjønte klokken.
Hun er nå på avlastning i Volsdalen, et sted hvor hun trives, hvor hun spaserer rundt i gangene og prater med de andre beboerne. Hun trives på et vis, selv om hun ikke kan forstå hvorfor hun måtte skilles fra mannen sin på sine gamle dager, etter et helt liv i lag. Hun bærer nag.
Han har en periode hvor han ikke besøker henne like ofte som før. Tidligere besøkte han henne hver dag når hun var på avlastning.. Nå sier han at han har sluttet å ta medisinene sine, og ønsker ikke gjenopplivning om noe skulle skje. En depresjon? Trøtthet?
Det er synd for de begge to. Ingen av de hadde tenkt at dette kunne skje.
Min bestemor er blitt (innimellom sine klare øyeblikk) en liten jente, som snakker om sine foreldre (som døde for flere år siden), som fortalte meg åpenhjertig om sin frykt for foreldrenes dom når de kom til å oppdage hvor glemsk hun er blitt. ("Hva vil mamma og pappa si, når de oppdager at husken min er blitt så dårlig.. Hørselen vet de jo om, men hva nå? Håper jeg kan gjøre meg nyttig i noe arbeid")
Tapet av hukommelsen oppleves som skam. Det er vondt for henne å måtte innse at hun har sagt ting som er helt feil (som for eksempel å ha presentert meg som en annen enn den jeg er, eller å ha glemt et øyeblikk at foreldrene er døde).
Stort sett ser jeg på det med humor, men innerst inne er det svært trist og tungt å gradvis miste en som har betydd så inderlig mye opp gjennom livet for meg. En som har vært en støtte i alt, som kun ser det gode i mennesker og som er så positiv og smilende og naiv.
Det at hun nå blir sendt bort av sin mann som hun har vært god mot i alle de år, gjør at jeg frykter for egen alderdom.
Samtidig ser jeg hvor vondt han har det, min bestefar, som ikke har annet valg. Han er gammel og sliten og makter ikke fysisk eller mentalt å skulle gjøre alt i hjemmet og samtidig passe på ei kone som blir mer dement for hver dag som går.
Det går så fort, så fort. I dag er hun på hjem hvor hun ikke husker hvor hun sov i natt som var, hvor hun glemmer navn - men hvor alle er snille og hvor hun spiser godt. Hun spiser bedre nå enn hun har gjort på mange år.
Det er vondt å se henne forsvinne fra oss på dette viset, men det hadde vært enda vondere å miste ei så fantastisk snill bestemor over natta. Nå tar hun gradvis farvel.
