Vi fikk beskjeden..:
"Det nærmer seg slutten. Hun har nok ut uken".
Det har gitt tunge dager. Det har slitt på, man blir tom og sliten.
Samme kveld som beskjeden kom, besøkte jeg og barna henne. Hun fulgte barna med øynene. Var smilende og blid. Barna var skeptiske med det samme.
-Minsta fordi hun var redd for smitte, de andre fordi de skjønte at noe ikke var som tidligere.
Det tros at det er lungebetennelse. Hun hoster og har høy CRP (160) - hun har ikke spist på 4 dager.
Etter et kort besøk, dro barna og jeg fikk være i lag med henne og slekt ei stund i fred. Vi holdt henne i handa til hun sovnet.
Dagen etter ringte hjemmet hun er på (flott, nytt hjem med store lyse rom og snille pleiere) klokken 6 på morgenen.. Hun har blitt betydelig værre! Det ønskes at de nærmeste samles rundt henne.
Jeg skynder meg og får sendt barna på SFO med matpakker og reiser til henne. Det er kaos i tankene.
Hun sover dypt, som i en komasøvn. Hun får morfin og febernedsettende. På morgenen når vi sitter rundt henne har hun pustestopp flere ganger, målt til 25 sekund. Familie kommer tilstrømmende fra alle kanter. Så, midt på formiddagen får hun mer medisin, slimløsende, som hun har god effekt av. Hun får regelmessig puls, men sover fra 10 til 14.30 uten at vi får noe kontakt med henne. Vi begynner å tro at hun kanskje vil sovne fra oss. Hun ser rolig og fredelig ut, har ingen smerter. Vi holder henne i hendene, snakker i lag og til henne, stryker henne på kinn og over hodet uten å nå henne. Men kanksje hører hun oss? Pleierne sier at hørselen er den siste sansen man mister.
-Så, 14.30 våknet hun og ble utover ettermiddagen klarere. Jeg tok en pause, for barnas skyld, fra 15.30 til 20. Da hadde hun snakket, noe uklart, men også vært litt urolig. Når jeg kom kl 20 og hun var blitt stelt, var hun helt "øsen". Smilte, snakket klart, var fin og klar i blikket. Lo litt. Strøk meg over kinnet og fortalte fine ting til "lisje-Tausa", "lille venn", som at jeg var snill, hadde fine øyenbryn, fine tenner, var flink.. Vi sang til og med "Sol ute, Sol inne, Sol i hjertet, sol i sinnet, sol bare sol" på hennes initiativ, samt "Nå skinner sola i vinduskarmen, og katta maler som aldri før". Det er herlig å se henne slik! Hun ber også om å få drikke - og drikker mer enn hun har gjort på lenge (1,5 glass). Det er deilig! Men, hun ville ikke sove til kvelden og ble etterhvert litt urolig. Hun så helst at vi hadde selskap i den lille stuen hennes. Når klokken nærmet seg midnatt og hun fortsatt ikke sov, mens vi som satt der var stuptrøtte av alle bekymringene, så fikk hun noe å sove på.
Dagen etter sov hun til 10. Da fikk hun pleie og var våken ei lita stund, så sovnet hun igjen. Pleierne synes hun er kvikkere. Pusten er nesten fin. Litt svak, noen få, korte pustestopp. Som dagen før, sov hun til 14.30. Da våknet hun, fikk litt stell og litt mat (spiste en yoghurt og drakk litt eplejuice). Hun syntes det var godt. Skal se hun kommer seg til igjen? Verken vi eller pleierne vet i dette øyeblikk hvilken vei det var. Jeg var hos henne til barna måtte hentes 15.45. Avtalte i slekta ei rullering i dag - så får vi heller kalle inn de andre om hun skulle bli dårligere.
Lørdagsettermiddag dro jeg og eldstejenta og besøkte henne. Hun var kvikk i praten og fin. Vi hadde gode samtaler. Hun fikk smake litt kompott, men likte det ikke, så da ble det yoghurt i stedet.
Søndag sov hun omtrent hele dagen, som om hun var i koma... Hun skvatt litt til da jeg sa adjø..
Farfar fikk sove hos henne heldigvis. Hun våknet litt kvelden, men snakket ikke tydelig. Mumlet noe om mamma..
Mandag fikk hun oftere morfin. Hver 1,5 time. Sterkere doser etterhvert. Natten klokken 03.30 sovnet hun inn.
Tirsdag var en fæl dag, selv om vi vet at hun fortjente hvile og vi hadde alle fått sagt farvel.
Jentene ble med på minnestund/likskue. Hun var fin der hun lå, selv om hun ikke var helt lik seg selv, og helt kald. Minsta tok masse på henne, og også bilder for broren som ikke turte bli med (som hun ville ta med på skolen, noe hun selvsagt ble frarådet). Hun brukte dagen til å tegne oldemora si med krone, smil om munnen, lange lyse fletter og lyserød kjole. Hun laget også en perlefigur og kjøpte hvite roser til å legge i kisten (skattekisten som hun kalte den). Hun hadde ikke lyst til å forlate oldemora si, ønsket helst at hun var tilbake i live og smilte til henne. Av naturlige spørsmål fra en 6-åring kom spørsmålet om bøylen under haken ... -Det ser ut som om hun har blitt kvelt..
 |
| Kunne selvsagt lagt ut bilde av kisten, men tror farmor hadde foretrukket et hyggeligere bilde, som dette over som viser meg og henne en lykkelig stund i hennes stue for mange, mange år siden. |
Avslutter med et dikt av H.S. Rice som en venn som mistet mora si postet for noe siden:
When I must leave you
When I must leave you
for a little while
Please do not grieve
and shed wild tears
and hug your sorrow
to you through the years.
But start out bravely with a gallant smile;
And for my sake
an in my name
Live on and do
all things the same.
Feed not your loneliness
on empty days.
But fill each waking hour
in useful ways.
Reach out your hand
in comfort and in cheer
and I in turn will comfort you
and hold you near;
And Never, Never
be afraid to die,
For I am waiting
for you in the sky!
-Helen Steimer Rice
Livet fortsetter - 3 livlige krabater sørger for det her i heimen i alle fall!
